Kunqu

I dag skal vi snakke om Kunqu, et tema som har fått aktualitet de siste årene på grunn av påvirkningen på samfunnet. Kunqu har fanget oppmerksomheten til eksperter og fans, og har skapt en stor debatt rundt implikasjoner og konsekvenser. Ettersom vi beveger oss fremover i den digitale tidsalderen, har Kunqu blitt et tilbakevendende tema på ulike områder, fra teknologi til samfunnsvitenskap. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Kunqu, analysere dens forskjellige perspektiver og dens innflytelse på hverdagen vår.
Fra en oppførelse i Beijing av kunqustykket Peonpaviljongen
Kunqu-skuespillerinne

Kunqu (kinesisk: 昆曲, pinyin: Kūnqǔ; Wade-Giles: K'un-ch'ü, «Kun-melodier») er den eldste fortsatt spilte operaformen i Kina. Den har en historie som går tilbake til 1400-tallet til regionen Wu, og sies å ha sine røtter i byen Kunshan, mellom Suzhou og Shanghai. Lenger tilbake i historien er den inspirert av sangdramaformen Nanxi.

Fra 1500-tallet og inn på 1700-tallet var kunqu helt dominerende innen den kinesiske operaverden. Den ses på som forløper til en rekke modernere operaformer, som for eksempel Pekingopera.

Kunqu tapte raskt sin popularitet mot slutten av Qing-dynastiet, og rundt 1930 var den så godt som forsvunnet. I de følgende år ble den imidlertid gjenopplivet av enkelte intellektuelle og pekingoperautøvere. Den fremføres fortsatt (2011) en rekke steder i Kina.

I dag (2009) fremføres kunqu profesjonelt i syv byer i Fastlands-Kina: Beijing, Shanghai, Suzhou, Nanjing, Chenzhou, Yongjia/Wenzhou og Hangzhou, og dessuten i Taipei. Ikkeprofesjonelle operaselskaper som praktiserer kunqu finnes en rekke øvrige steder.

Kunqu ble i 2001 utsett av UNESCO som Kinas første immaterielle verdensarv, da den ble skrevet inn på UNESCOs liste over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.

Eksterne lenker