I dagens artikkel skal vi utforske Statsakten på Akershus og dens relevans i det moderne samfunnet. Fra dens innvirkning på folks daglige liv til dens innflytelse i det profesjonelle feltet, har Statsakten på Akershus blitt et tema av stor interesse de siste årene. Etter hvert som vi går gjennom denne artikkelen, skal vi se nærmere på hvordan Statsakten på Akershus har utviklet seg over tid og implikasjonene det har på forskjellige aspekter av livene våre. I tillegg vil vi også diskutere fremtidsutsiktene til Statsakten på Akershus og hvordan den kan fortsette å forme vår verden i årene som kommer. Gjør deg klar til å fordype deg i den fascinerende verdenen til Statsakten på Akershus!
Det formelle grunnlaget for overtagelsen av makten var at de konstituerte statsrådene, kalt konstituerte ministre fra 25. september1941, 30. januar 1942 la ned sine embeder, og anmodet Quisling om å ta tittelen «ministerpresident». Dette var med hjemmel i nødretten, og hadde godkjennelse fra den nye Høyesterett. Handlingen ble også godkjent av Terboven ved at han klokken 12.15 søndag 1. februar på sitt kontor på Stortinget aksepterte ministrenes avskjed. Quisling aksepterte anmodningen, og senere på dagen ble det hele feiret med en høytidelig seremoni i Riddersalen på Akershus festning. Salen var pyntet med NS' solkorsørn, tysk hakekorsørn, flagg og faner. Representanter for den nazifiserte norske staten var tilstede sammen med tyske militære og sivile okkupasjonsmyndigheter. Samme kveld ble det arrangert fakkeltog forbi Grand Hotel i Karl Johans gate der ministerpresidenten og regjeringen mottok hyllesten fra balkongen.
Både formelt og reelt besto den tyske overhøyhet i Norge. I praksis ble det stilltiende gitt et større spillerom for Nasjonal Samling-regjeringen og partiet, mens okkupasjonsmaktens folkerettslige og praktiske ansvar for administrasjonen besto. Quisling tok inn på Slottet, og formelt sett ble Kongens (altså statsrådets) og Stortingets funksjoner slått sammen. Bestemmelser som tidligere hadde hatt status som forordninger, ble nå gitt navn av lover. Ved lov av 12. mars 1942 ble NS også «statsbærende parti».
Quisling hadde håp om at ordningen ikke bare skulle gi ham og NS formell, men også reell makt og føre til fred mellom Norge og Tyskland. Imidlertid fortsatte tysk tilsynsforvaltning gjennom Reichskommissariat Norwegen som før inntil frigjøringen 8. mai 1945.
Propagandaomtale
Seremoniene og paradene i forbindelse med «Statsakten» ble dokumentert og omtalt som historiske begivenheter med filmreportasje i Norsk Filmsukerevy på kino, radiopptak i NRK og bred dekning i den tyskkontrollerte pressen i Norge. Den sterkt sensurerte og NS-vennlige hovedstadsavisa Aftenposten skrev følgende på forsiden dagen etter: «1. februar 1942 større enn 17. mai 1814 – større enn 7. juni 1905.»
De nyutnevnte minstrene gratuleres. Fra venstre SS-general Rediess, justisminister Riisnæs, politiminister Lie, ministerpresident Quisling, handelsminister Johannessen, sjøfartsminister Irgens, landsbruksminister Fretheim og kirke- og undervisningsminister Skancke.
Representanter for tyske myndigheter og æresgjester. På første rad fra venstre Terbovens assistent Wegener, Luftwaffe-general Harmjanz, Gebirgsjäger-general Feurstein, SS-general Rediess, generaladmiral Boehm, rikskommissar Terboven. Bak Terboven G. W. Müller, tysk propagandaleder.
Jenter i bunad hilser rikskommissar og ministerpresident.
Foto: Riksarkivet
Den nyutnevnte ministerpresidenten, NS-ministrene og administrasjonen på balkongen på Grand hotell i Oslo mottar hyllest fra fakkeltoget i forbindelse med dagens begivenhet.