Benevnelsene høyre og venstre stammer fra partigrupperingenes plassering i den franske nasjonalforsamlinga etter den franske revolusjonen i 1789. Der satt de kongetro til høyre for presidentstolen, og ble kalt «til høyre» (la droite), mens de radikale satt til venstre (la gauche). Den klassiske liberaleren Frédéric Bastiat satt til venstre i nasjonalforsamlingen, som da innbar at venstreorientert politikk også omfattet klassisk liberale ideer som behov for beskyttelse av individet mot overgrep fra styresmaktene, likhet for loven og anti-autoritære ideer. I dag assosieres venstreorientert politikk imidlertid med tro på en sterk statsmakt for gjennomføring av ulike sosiale og politiske mål, med fokus på sosial likhet. Dette i motsetning til den høyreorienterte, som anser dette synet som en frihetstrussel (spesielt friheten i et sivilt samfunn) og/eller eksisterende tradisjoner.
I Vesten assosieres betegnelsen som regel med sosialdemokrati og sosialliberalisme (men ikke klassisk liberalisme), og (spesielt i Vest-Europa) med velferdsstaten og demokratisk sosialisme. I Øst-Europa, Asia, Sør-Amerika og Afrika assosieres det oftest med marxismen-leninismen og/eller maoisme, samt temaer som antiimperialisme og omfordeling av landområder.
På generell basis kjemper venstresiden for et sekulært, multikulturelt samfunn, med staten i en fremtredende rolle. Den har flere likheter med popularisme, kommunitarisme, syndikalisme, fagforeningers holdninger, anarkisme, venstre-libertarianisme, sosialisme, og på den venstreekstreme siden, Kommunisme.