Stuke

En stuke er i en norrøn middelalderkirke et sidealter eller sidekapell, laget som en integrert del av kirken. Det kan også ha blitt brukt som betegnelse for koret. Ordet har opphav i norrønt «ærme».

Stuken kunne være i form at et utbygg, men kunne også være laget som et byggverk i tre inne i kirken, et ciborium med sidevegger og tak eller baldakin.

En kombinasjon av korskille og sidealter var vanlig både i stavkirker og steinkirker i Norge.

Messen var i middelalderkirken en nattverdsgudtjeneste, og i større kirker kunne det holdes flere messer samtidig ved ulike sidealtre eller stuker. Feiringen av messen kunne ha et spesielt formål, for eksempel som sjelemesse for en avdødd eller for å feire en bestemt helgen. Personer som ønsket messene måtte bidra økonomisk, til alterutstyr eller til underhold av messepresten.

Sigrid Undset skriver i boka Olav Audunssøn og hans børn: «Enda det var vinter da, og mørk ute, når han fulgte med Asbjørn Allfeit bort i den nordre tårnstuken; Asbjørn leste messen ved Mikalsalteret der». I Sverres saga er det omtalt at Sverre hadde en drøm: «Han søkte til messe der, og da han bad for sig i kirken, syntes han, at det gik en mand hen til ham, tok ham i haanden og leide ham ind i en stuke».

Eksempler på stuker

I kilder for Stavanger domkirke er det fram til omkring 1350 omtalt fem stuker:

• Mariastuken, viet til jomfru Maria
• Sjelestuken
• Krosstuken
• Jonsstuken, viet til døperen Johannes
• Olavsstuken, viet til Olav den hellige

I Torpo stavkirke er det omtalt stuker med buet overdekning.

Bergens Kalvskinn forteller om Haus kirke, som antageligvis var en stavkirke i middelalderen, at den hadde «æinn stoker firir nikulas alteri», det vil si en stuke foran Nikolas-alteret.

Referanser